Vi har mye natur i Norge. Store deler av landet er skog og fjell. Bare tre prosent er jordbruksareal og urbane områder utgjør en enda mindre andel. Det kan lett skape et inntrykk av at vi er et land som ikke trenger å fokusere så mye på å ta vare på naturen – vi har jo så mye av den. Men «grønne områder» på kartet betyr ikke nødvendigvis intakte økosystemer. FNs naturpanel varsler nå at naturens helsetilstand er svært dårlig. Så hvordan står det egentlig til med norsk natur?

Dessverre vet vi generelt for lite om utviklingen i norsk natur og norsk artsmangfold. Det brukes mye ressurser på kartlegging av natur i Norge, så vi vet mer og mer om tilstanden. Men vi er ikke så gode på systematisk overvåking som kan si noe om utviklingen over tid. I Tyskland har de for eksempel et overvåkingsprogram for insekter som fikk mye internasjonal oppmerksomhet da det i fjor rapporterte om en vesentlig reduksjon i mengden av insekter de fanget gjennom en periode på nesten 30 år. Tilsvarende program for insekter finnes ikke i Norge.

NIBIO har imidlertid de siste tjue årene hatt et nasjonalt overvåkingsprogram der målet er å følge utviklingen i jordbrukets kulturlandskap, og effektene av endringer på blant annet fugl og planter. Fugl har vært en del av overvåkingen siden 2000, og vi har nå fullført vår sjette nasjonale registrering. Det gjør oss i stand til å analysere utviklingen og rapportere trender for artene vi kartlegger.

Den generelle trenden er negativ og mange arter er i tilbakegang – både i antall steder der de blir observert og i antall individer. Blant annet gjelder dette vipe, sanglerke, gulspurv, buskskvett og storspove. Dette er en indikasjon på at utviklingen er alvorlig også i Norge. La oss ta vipa som eksempel:

Vipa er en trekkfugl, og for mange et svært populært varsel om at våren er i anmarsj når den returnerer til norske jordbrukslandskap. Vipa er jo svært synlig der den driver sin luftakrobatikk over de nakne jordene. Den er en fugl man lett legger merke til.

Vipa hører til i jordbrukslandskapet. Den legger reiret rett på bakken, ofte på naken jord. Reir og egg er derfor sårbare for jordbruksredskap. Ungene må finne sin egen næring fra de klekker, og de flyttes gjerne til grasmark der de finner bedre skjul. Det gjør at vipa trives best der landskapet er variert.

For artene i tilbakegang, møter vi ofte argumentet om at årsakene ligger utenfor Norge. Fangst i Mellom-Europa er et eksempel. Dette kan utvilsomt ha effekt, men det er ikke hele forklaringen. Vi ser nemlig de samme trendene for arter som ikke trekker ut av Norge, slik som gulspurven.

Men nettopp variasjon i landskapet synes å være en kritisk faktor for overlevelse og formering, viser resultatene fra fugleovervåkingen. I Norge som i andre land, har jordbruket endret målestokk. Overvåkingen vår viser jorder som blir stadig større. Elementer som gir variasjon, som åpne grøfter og dammer, teigskiller og åkerholmer har forsvunnet. Det er dårlig nytt for vipa. Antagelig også for mange andre arter, både av fugl, insekter og planter. Også for arter som vi ikke legger like lett merke til, men som kan ha stor betydning for det økologiske samspillet som både jordbruket og vi er en del av. Heldigvis finnes det også bønder som gjør en innsats, for eksempel for å unngå å kjøre over vipereir. Men flere må bli med på dugnaden. Det gis viktige miljøtilskudd i landbruket for å bedre forholdene for det biologiske mangfoldet. Kanskje enda mer målrettede tilskudd for fugl i jordbrukslandskapet kan være en del av tiltakspakken?

Vi kan kanskje også stille spørsmål ved hvor nødvendige alle effektiviseringstiltakene som gjøres egentlig er for bonden? Hvor stor er gevinsten av å slå sammen to jorder? Er det verdt å ofre reirplasser for sanglerke, eller gode leveområder for vipa?

Med bakgrunn i varselet fra FNs naturpanel, og det våre undersøkelser viser, er det gode grunner til å vurdere om effektiviseringsgevinstene faktisk står i forhold til kostnadene.